Du

        Så, hva er det å være dum? Er det å gjøre feil? Er det å ikke vite? Dette er ikke dumskap, dette er å være menneskelig. Dumskap er å ikke lære av sine feil. Å stadig gjøre de samme idiotiske feilgrepene, og å ingorere konstruktiv kritikk som kan hjelpe deg å bli et bedre menneske. Dette er å være dum.
        Du er et slikt menneske. Dum og ignorant. En person som aldri kan ta kritikk, og ditt reflektive skjold kommer opp med en gang noen skulle havne i en disputt med deg. Uansett hvordan jeg tar opp et problem, er det alltid de samme svarene "Jeg orker ikke å snakke om dette", eller "du er akkurat som din far", "hold kjeft" og "flytt ut". Aldri ser du inn i deg selv, og ser at du kanskje har gjort noe feil.
        Når jeg skriver dette er jeg så eitrende forbannet, så sint at jeg nesten skjelver. Så forbannet av den feighet jeg møter. "Det er ingen som tvinger deg til å være her." Neivel, men jeg ønsker å bo sammen med min familie. Jeg vil ikke flytte fordi du ikke har "baller" nok til å ta et oppgjør med deg selv, og faktisk innse at det er et par ting du kan forandre.
        Det som utløste det hele: Jeg var nede hos min kjære storesøster. De har to kaniner som har sin egen uteplass i garasjen. Hun sa "det er fint om dere kan ta dere en tur ut til kaninene av og til. Eller, dere klarer jo ikke en gang å ta vare på Nusse, så antar det er for mye forlangt." Det slo meg hardt.
        Nusse, kaninen, står inne i buret sitt, dag ut dag inn, uten at noen så mye som klapper henne. Kaninen tilhører egentlig min søster, Hilde, men hun har forlengst gitt langt faen i den. Det  gjør meg kvalm å tenke på at det stakkars dyret sitter der og råtner uten at noen bryr seg. Hun har dessten problemer med klør og bein, og burde etter min mening vært avlivet for flere år siden.
        Så hvorfor har vi denne kaninen? Fordi du syns det er for trist å gå til dyrelegen med henne. Fordi du er en jævla egoist, som setter dine egne følelser fremfor dyrenes ve og vel. Det minste du kunne gjøre er å sørge for at dyret får et hjem der noen bryr seg, eller ta henne med til vetrinæren for å få stoppet lidelsene. Du sier "kan du ikke bare stelle med henne?" NEI, jeg kan ikke det! Jeg vil ikke ha en kanin, jeg får ingen glede av det. Og det er det ingen andre som får heller. Så ta det derfra, og gjør noe med det! Ta ansvar.
        Annet enn Nusse, er det hundene. Da gamlebikkja vår, Wasko døde brått, tryglet og ba jeg på mine KNÆR, "kan vi være så snill å ikke få en ny hund? Vi har Hailey allerede, det er så fint nå som hun er alene og vi har tid til henne." Men dette ble totalt avfeid. Du ga totalt faen i min mening, og kjøpte en til hund, lille søte Dexter (som forøvrig ikke er liten og søt lengre), KUN for å fylle hullet som Wasko hadde etterlatt seg . Dette er en av de mest egoistiske avgjørelsene du noen gang har tatt. Egoistisk mot alle i familien, egoistisk mot Dexter. Har Dexter det bra i dag? Han har ikke det, og kun på grunn av at du ikke "klarer" å gi ham fra seg, slik at han kan få et bedre liv.
       Så nå har vi, igjen, to understimulerte schæferhunder, som får omlag 20% av mosjonen de burde ha hatt. Jeg har spurt deg utallige ganger "Kan vi ikke være så snill å omplassere en av dem?" Men nei, det vil du ikke. Fordi  du er "glad i dem." Glad i dem? Dette er rein BULLSHIT. Hvis du hadde brydd seg 1% om noen andre enn deg selv hadde du sett at å ha to hunder er belastning på familien, og ikke minst på hundene. Men nei, du vil ha to hunder, så da skal vi ha to hunder. Det er ikke noe som heter å lytte til andre, her gjøres alle avgjørelse basert på daværende følelser og spontanitet. Du er som en unge. En uregjerelig, stolt og egoistisk unge.
      Husdyrene er bare begynnelsen på uansvarligheten. Økonomi, husarbeid, oppdragelse og alt annet hverdagen vår består av, er basert på idiotavgjørelser fordi du ikke har kapasitet, lyst, ork til å gjøre noe med det. Det er ikke slik det fungerer, når man har fått 4 barn, og tre av dem fremdeles bor hjemme. Da gjør man det man må for at ting skal gå rundt. Og når du ser at datteren din lider og gråter flere ganger i uken på grunn av tilstanden hjemme, og din andre datter knapt er hjemme fordi hun ikke orker, da går det per definisjon ikke rundt. Er det for vanskelig å gjøre ting annerledes? Så spør om hjelp! Men dette vil du heller ikke, fordi da kan jo folk tro du er svak. Det enste svake ved deg, er din uvilje til forandring og forbedring.
       I årevis har jeg prøvd å forandre ting. Fikse det som er feil. Ta ansvar. Gjøre hverdagen enklere for alle. Men hver gang jeg prøver, blir jeg motarbeidet av deg, som skal være familiens trygghet, overhode og rettferd. Dette har vært en enorm belastning på meg. Hvorfor kan ikke min egen mor se dette? I stedet for å si "Mona, det er ikke ditt ansvar" og "Du må slutte å tenke så mye", kan du ikke bare ta ansvar? Og begynne å tenke selv? Det er ingeting i verden jeg ønsker mer akkurat nå, enn at du kunne slutte å være så sneversynt, og gjøre noe med tilstanden hjemme. Ting fungerer ikke slik det er nå.
       Så vvorfor i helvete skal man fortsette å stagge hodet inn i veggen, år etter år, når noen faktisk tar seg tid og energi til å vise deg en bedre vei? Jeg har gjort dette så mye, kommet med forslag på forbedringer, avlastninger. Alt har du avfeid, og i stedet setter du spørsmålstegn ved meg, ved min psyke, og du påstår det er meg det er noe galt med. Du sa til meg en gang vi kranglet "det er andre gang jeg har tenkt med meg selv, at enten er jeg, eller så er du gal. Den første gangen var med din far". Jeg føler det samme. Og noen ganger tror jeg faktisk at pappa er friskere til sinns enn du er.
      Dette er dumskap.Det er dumskap at du kjører deg selv ned i grøfta, og tar med familien, bare fordi du ikke gidder å åpne øynene og se at det du gjør er galt. Det verste med alt er at jeg vet med meg selv at ting ikke kommer til å forandre seg. Aldri. Håpløst.

Weeds

                I have big feelings. Intense feelings. When I’m happy, I am incredibly happy, but when I am down, I sometimes fall deep into a darkness that is impenetrable. A shaft without air. Without light.
                Luckily, I have had happy periods lately, but I am starting to feel the seed of depression growing inside of me, again. Like a weed you never really managed to remove with the root. Which you constantly try to cut down, pull up. A root and a seed that can be latent for months, for so to grow again. With happiness and joy as main nourishment. More and more often I feel this growth flourish and dig itself into my heart, with sharp thorns that cut and tear. Some days it squeezes and sucks out every drop of happiness and hope. Then I cry, endlessly. Sometimes quiet, sometimes loud and desperately. Mostly to myself.
                Small things can trigger it. It can occur all of a sudden, or build up gradually during a day. A small comment that I interpret wrongly, for example. Or series of small incidents spread along a day, or a week, maybe. It gathers up, like black tar, in my “tolerance bucket”. Sometimes it leaks little by little, sometimes it tilts over, and the tar oozes out, viscous and mucky, and sticks to whomever finds themselves in the disaster area.
                It begins as a pulsating feeling through my body, my stomach shrinks together and my eyes get teary. Then I feel this terrible emptiness in my midriff. When I am here, it is like I am in a trance. A condition where my mind and will are blocked. Now it’s dangerous to talk to those nearest to me. A black hole opens inside of me. It sucks in all positive energy. Whatever people say to me, no matter how good suggestions, it goes past my mind and straight into the black whole. It gets centrifuged and sent back, with bigger force, but like a malicious and destructive beam. This can really hurt others. If my “death beam” of dark thoughts hits the right spot in my goodhearted supporter, it can make severe damage to the relation between us. Hurtful word, heavy theories and “truths” about how life really is. This endless negativity, the pessimism, this egoism that engraves me in this very moment, an egotism that only sees itself and the darkness. It can do harm.
                It hurts tremendously to not want to, or to not be able to share. That I have to set up this fence, and that not even my closest ones are allowed to pass through.  Because they know, they see. But they are not allowed in.  This hurts, and it hurts those close to me. It hurts because I need someone to talk to. But I know how destructive it is, when the black hole’s back sweep sucks and pulls. Even the strongest one feels the hopelessness taking hold. And I cannot express that this is a state of exception either, because at this moment, this is my reality. This darkness and pain. Something very special is needed to see through these thorns and tar that together forms this practically impenetrable barbered wire fence around me.
                Previously, I have not always found pleasure in sharing. How can it possibly help to share with one who does not understand? One who nods and says “Yes, this sounds very difficult, but I’m here for you.”, or “I do not understand why you are sad, is it really that bad?” I do not need answers like these. This results in me becoming defensive, and I turn back into myself again. The opposite of the desired effect. I need to be understood. To speak to someone who’s been in my shoes, and one who knows how annihilating this dark force, which has settled inside of me, is. One who does not question my feelings. They ARE. Why they are here and why they are feeding maniacal on my happiness, is another question. The point is; they are here, and they are real.
                So. Why me? I ask myself this; why do I have to carry this parasite?  This joy killing, destructive plant thing. Can’t it just live off someone else? Unfair… But to map the causes of a depression is close to impossible. Time consuming. It requires an outsider with the ability to analyze things objectively.  A psychologist? A doctor? Something like that. I have been at several sessions with a psychologist to learn to understand my own emotions. To understand what a feeling represents, and what lies under this emotion. Emotional insight, and insight in myself. I have concluded a lot, and learned a lot. But I have never found an inner cause of my sadness, and no one else gave me an answer either.
                I think it’s my lack of ignorance. I am surrounded by problems, both inner and outer, and solutions to these problems. I get astonished, frustrated and confused when these obvious solutions are not picked up and used. They are just floating around, purposeless, while the problem are allowed to rule, grow, be gardeners. Most people seem to have built up some kind of resistance towards the problems. Suppression and ignorance. This seems to be the easiest solution. Is this my answer?

Ugress

        Jeg har store følelser. Intense følelser. Er jeg glad, er jeg så utrolig glad, men er jeg nede, faller jeg av og til ned i et mørke som er ugjennomtrengelig. Ei sjakt uten luftehull. Uten lys.
        Jeg har heldigvis hatt gode perioder i det siste, men nå kjenner jeg depresjonens frø spire i meg, igjen. Som et ugress man aldri helt får fjernet roten på. Som man stadig forsøker å kutte ned, rive opp. En rot og et frø som kan ligge latent i månedesvis, for så å spire igjen. Med livsglede og lykke som hovednæring. Stadig oftere kjenner jeg veksten vokse og bore seg inn i hjertet mitt, med skarpe torner som kutter og river. Noen dager skviser og suger parasitten ut hver dråpe av glede og håp. Da gråter jeg, endeløst. Av og til stille, av og til høylytt og desperat. Helst for meg selv.
        Det kan være små ting som trigger det. Det kan komme helt plutselig, eller bygge seg opp gradvis i løpet av dagen. En liten kommentar som jeg tolker feil, for eksempel. Eller en rekke små hendelser fordelt på en dag, eller kanskje ei uke. Så samles det opp, som svart tjære, i toleransebegeret mitt. Av og til lekker det litt og litt, andre ganger tipper det over, og tjæra siver ut, seig og jævlig, klistrer seg til hvem enn som måtte befinne seg i katastrofeområdet.
        Det begynner som en tung pulsering gjennom kroppen, magen kniper seg sammen og øynene blir blanke. Så kjenner jeg en fryktelig tomhet i mellomgulvet. Når jeg er her, er det som i en transe. En tilstand hvor mitt vett og min vilje blir blokkert. Det er da det er farlig å snakke med dem jeg er nærmest. Et svart hull åpnes inni meg. Det suger inn all positiv energi. Hva enn folk sier til meg, uansett hvor gode forslag de kommer med, så går det rett forbi sinnet mitt og suges inn i det sorte hullet, sentrifugeres og sendes tilbake med større kraft, men som en ond og destruktiv stråle. Dette kan virkelig skade andre. Hvis min "dødstråle" av vonde tanker treffer riktig punkt hos min godhjertede støttespiller, kan den gi en kraftig brannskade på relasjonen oss i mellom. Sårende ord, tunge teorier og "sannheter" om hvordan livet egentlig er. Den endeløse negativiteten, pessimismen, denne egoismen som preger meg i dette øyeblikket. En egotisme som kun ser seg selv og mørket. Den kan skade.
        Det er forferdelig vondt å ikke ville, eller kunne dele. Det at jeg føler jeg må sette opp et gjerde hvor selv mine nærmeste ikke får komme gjennom. Fordi de merker det, de ser. Men de får ikke komme inn. Dette er vondt for meg, og for de som ser. Det er vondt fordi jeg så sårt trenger noen å snakke med. Men jeg vet hvor destruktivt det er, når det sorte hullets dragsug trekker og drar. Selv den sterkeste kjenner håpløsheten smitte over på en. Det er heller ikke slik at jeg kan uttrykke min unntakstilstand, fordi der og da er dette min virkelighet. Dette svarte og vonde. Det kreves noe helt spesielt for å se gjennom tornekrattet og tjæra som sammen former et nærmest ugjennomtrengelig piggtrådgjerde rundt meg.
         Tidligere har jeg ikke alltid hatt noen glede av å dele. Hvordan skal det hjelpe å dele med en som ikke forstår? En som nikker og sier "Ja, dette høres veldig vanskelig ut, men jeg er her for deg.", eller en som sier "Jeg forstår ikke hvorfor du er lei deg, er det virkelig så ille?" Dette er ikke svar jeg trenger. Dette fører til at jeg blir defensiv, og snur inn i meg selv igjen. Motsatt effekt. Jeg trenger å bli forstått. Å snakke med en som har vært i mine sko, og vet hvor tilintetgjørende den svarte kraften, som har bosatt seg inni meg, er. En som ikke stiller spørsmål ved mine følelser. De ÉR. Hvorfor de er her og spiser manisk på gleden min, er et annet spørsmål. Poenget er at de er, og det er reelt.
        Så. Hvorfor meg? Jeg spør meg selv om dette; hvorfor må jeg bære på denne parasitten? Denne gledesdrepende, destruktive plantesaken. Kan den ikke leve av noen andre? Urettferdig... Men å kartlegge årsakene til en depresjon er et nesten umulig prosjekt. Tidkrevende. Det krever en utenforstående med evnen til å se objektivt på ting. En psykolog? En lege? Noe i den duren. Jeg har hatt timer hos psykolog, for å lære meg å forstå mine egne følelser. Forstå hva en følelse representerer, hva som ligger under denne følelsen. Emosjonell innsikt og selvinnsikt. Jeg har kommet til mange konklusjoner om meg selv, og lært mye. Men jeg har aldri funnet en indre årsak til hvorfor jeg er så lei meg, og ingen andre har gitt meg et svar heller.
       Jeg tror det er min manglende ignorans. Jeg er omringet av problemer, både indre og ytre, og løsninger på disse problemene. Jeg blir forundret, frustrert og forvirret når disse åpenbare løsningene ikke blir plukket opp og brukt. De flyter bare rundt, formålsløse, mens problemene får styre, vokse, være gartnere. De fleste andre ser ut til å ha bygget opp en viss resistans mot problemene. Undertrykkelse og ignorans. Dette ser ut til å være den enkleste løsningen. Er dette mitt svar?

To become an adult ant

My experience is that the ’system’ does not make it easy for people  who does not like to follow the stippled line that is to be follow in order to succeed in the world. This path involves going to school, get a ‘high school’ education, maybe some university. Socialize. Then get established, preferably with a partner/spouse, work, get children, work, get old, retire. Die. Get replaced. Like tiny ants each and every one of us are given a certain task to carry out, in order for society to function.
             Society needs us to do things this given way. This is what costs the least, and gives most profit. The ants are programmed to do certain tasks, and nothing more. But if you are you a bit like me, a thinker that spends a little extra time to figure out where you want to go, one who does not follow the track of scent. Maybe you want to explore this path a bit? All of a sudden you find yourself lost in unexplored territory. Then things get harder.
            I myself have attended four years of “VGS” (high school) without finishing. And now I lost my rights to go to school. They do not want me anymore, on normal high school. They have, however, given me options. I can use my “finishing rights”, or potentially apply with documentation. Documenting that “you were not capable of finishing high school within the given time.” That’s where I am now.
            Some might say that I had sort of an untraditional childhood, or maybe you should say modern? Divorce, moving from north to south, a burnt-out mom with a crashed economy. I want to use this for what it’s worth. I have struggled with depressions, and this has (luckily for me) been documented by doctor and DPS (shrink). I am glad I asked for help. This can be my key back in to the school system.
            I called my old doctor’s office and asked for her. The lady behind the counter said “She’s not your doctor anymore, you need to contact your new doctor.” “Why?” I asked. “Cathrine knows me, and all I need is a reference. Do I have to speak to my new doctor, who barely knows me?” Is he, a total stranger, going to write a credible documentation concerning something as personal as this? That’s what I thought. “That’s the rules”, she replies. Underlines this by explaining, in an educational way, how the system works. And just to be sure she repeats herself a few times. Inflexible. I saw my doctor as a friend, as someone who wished to help me. But it turns out that she too is merely an ant, together with the office lady. They only perform given tasks. I am not a part of their system anymore.
            My new (and quite handsome) doctor said he would help me apply to school, and that he would write a reference. I called the office of my old doctor (again) and asked if they could send my papers to my new doctor. This is not something that goes automatically, apparently. To ensure the patients’ security, of course...  This costs 85 kr. Annoying. I am happy he wanted to help me, my new, Danish doctor. He seems genuine. Compassionate, sympathetic. Is it real? I hope it is. I must believe it. Let’s wait and see.
            Furthermore. I am pretty absent-minded. Three times, I think, is it that I have forgotten the keys for work. In panic I call Securitas, at 21:00, and ask if they please could come and help me lock, turning dizzy by thinking about what consequences an open store in the middle of a mall would have. Yes, sure they can. They are nice, the security guards. Smiling and locking. Then the surprise: 500 kr. per, my boss says. Arguing, defending the Securitas’ fees. They play on teams, the veteran ants. 1500 to turn a key around. I feel like a complete idiot that ever could think that it was as simple as it seemed. Of course they are charging. So naive, so inexperienced.
            It strikes me so hard, every time, how this “grown up world” I am about to enter is so insanely, hurtfully cynical. Something that I interpret as a goodhearted and helpful act, is nothing but a part of the duty that that someone is put to do. A part of the system. A money claiming job. The worst part might be that most of them want to help, but they can’t. Limited by the boundaries of bureaucracy, of society. Limited by the structure that is so strong. Like a carrying pillar in society. This structure vi need to ensure our survival, the structure that makes sure the anthill survives, year after year. Irony?

Å bli en voksen maur

Min erfaring er at 'systemet' ikke gjør det enkelt for mennesker som ikke liker å føle den oppstiplede linjen som skal følges for at du skal lykkes i verden. Denne stien innebærer å gå på skole, skaffe seg en videregående utdannelse, kanskje litt universitet. Sosialisere. For deretter å etablere seg, helst med en partner/ektefelle/samboer, jobbe, få barn, jobbe, bli gammel, pensjoneres. Dø. Erstattes. Som små maur skal hver og en av oss utfylle en gitt oppgave, slik at samfunnet skal fungere.                 Samfunnet trenger at vi gjør det på denne gitte måten. Dette er det som koster minst, og gir best utbytte. Maurene blir programmerte til å utføre spesifikke oppgaver, og intet mer. Men er du litt som meg? En tenker, som helst bruker litt tid på å finne ut hvor du vil hen, en som helst ikke vil følge duftsporet. Kanskje vil du utforske denne stien her litt? Vips har du forvillet deg ut i uutforskede områder. Da blir ting vanskeligere.
            Selv har jeg gått fire år på videregående skole, uten egentlig å fullføre. Nå har jeg mistet skoleretten min. Da vil de ikke ha meg lengre, på vanlig videregående skole. De har dog gitt meg muligheter. Jeg kan bruke fullføringsretten min, eller eventuelt søke inn ved hjelp av dokumentasjon. Dokumentasjon på at "du ikke var kapabel til å fullføre videregående skole innenfor det gitte tidsrom." Det er her jeg er nå.
            Man kan si jeg har hatt en litt utradisjonell barndom, eller kanskje man kan si moderne? Skillsmisse, flytting fra nord til sør, en overarbeidet mor med et sprengt budsjett. Jeg vil bruke dette for det det er verdt. Jeg har slitt med depresjoner, og dette har (heldigvis for meg) vært dokumentert av lege og DPS. Jeg er glad jeg søkte hjelp. Dette kan være min åpning inn i skolesystemet igjen.
            Jeg ringte min gamle leges legekontor, prøvde å få tak i henne. Damen i skranken sier: "Hun er ikke din fastlege lengre, du må kontakte din nye lege." "Hvorfor det?" sier jeg. "Cathrine kjenner meg, og alt jeg trenger er en attest. Skal jeg kontakte min nye lege, som ikke kjenner meg i det hele tatt?" Skal han, en ukjent mann, skrive en troverdig attest som angår noe så personlig som dette? Det var tanken min. "Det er slik reglene er", svarer hun. Understreker dette ved å forklare, med en belærende tone, hvordan systemet fungerer. Og for sikkerhets skyld, gjentar hun seg selv et par ganger. Firkantet. Jeg så på min lege som en venn, som en person som ønsket å hjelpe meg. Men det viser seg at hun også bare er en maur. Sammen med kontordamen. De utfører kun gitte oppgaver. Jeg er ikke lengre en del av deres system.
            Min nye (og ganske kjekke) lege sa han ville hjelpe meg å søke på skole, og at han ville skrive en attest. Jeg ringte kontoret til min gamle lege (igjen), spurte om de kunne sende over papirene mine til den nye legen. Dette var åpenbart ikke noe det gikk automatikk i. For pasientenes sikkerhet, så klart. Dette kostet 85 kr. Irriterende. Jeg er glad han vil hjelpe, min nye, danske lege. Han virker oppriktig. Medlidende, sympatisk. Er det ekte? Det tror jeg. Jeg må tro det. Vi får se.
            Videre. Jeg ganske distré. Tre ganger er det, tror jeg, at jeg har glemt nøklene til jobben min. Panisk ringer jeg Securitas, klokken 21:00, og spør om de ikke kan være så snill å hjelpe meg å låse, tenker svimlende på konsekvensene en ulåst butikk på et senter ville gi. Jo da, det kan de vel. Hyggelige er de, vaktene. Låser og smiler gjør de. Så kommer overraskelsen: 500 kr per gang, sier sjefen min. Noe han ikke akter å betale, avfeier meg når jeg uttrykker min frustrasjon. Argumenterer for securitas' gebyrer. De spiller på lag, veteranmaurene. 1500 kroner for å vri om en nøkkel. Jeg føler meg som en idiot, som noen gang i verden kunne tro med meg selv at det var så enkelt som det så ut til. Selvfølgelig skal de ha betalt. Så naiv, så uerfaren. 
          Det slår meg så hardt, hver gang, hvordan denne "voksenverdenen" jeg er i ferd med å bevege meg ut i er så vanvittig, sårende kynisk. Noe som jeg personlig ser på som en godhjertet og hjelpende handling, er egentlig bare en del av oppgavene vedkommende er satt til å gjøre. En del av systemet. En pengekrevende jobb. Det verste er kanskje at innerst inne ønsker de fleste å hjelpe, men de kan ikke. Begrenset av rammene i byråkratiet, i samfunnet. Begrenset av strukturen som står så sterk. Som en grunnpilar i samfunnet. Denne strukturen vi trenger for å sikre vår overlevelse, strukturen som sørger for at maurtua overlever år etter år. Ironisk?